Konflikt er roten til alt godt: Dr Larsens familie på eventyr

De rakk så vidt spenne seg fast i flysetene før en av purserne sto ved raden og strålte.

«Gode nyheter, Dr Larsen, deres familie er blitt oppgradert til businessklasse.»

De kunne ikke tro det, her var setene bredere, drinkene større og vertene mye mer imøtekommende. Barna fikk albuerom og foreldrene fred. Det var nesten så de var skuffet da jetten landet, men det azurblå havet og solen som skinte hjalp momentant.

Velkommen til Bahamas, lokket piloten, idet Dr Larsen og hans kone tok en siste skål i rosa champagne.

Hotellet var overjordisk, buffetene bugnende og eksotiske, og dagene fyltes med strender, massasje, yoga, bøker og hygge. Evighetsbassenget hadde rikelig med plass til alle gjestene og drinkene kom på løpende bånd. De var lykkelige, veldig lykkelige.

Ingen plaget dem, men de hadde mange trivelige samtaler med folk fra alle verdenshjørner. En kveld traff de en vaksineekspert, som ga Larsen mange gode ideer å ta med hjem til Radiumhospitalet. Dette ville sikre ham den plassen i styret som han så hadde lengtet etter, bare lønnshoppet ville dekke utgiftene fra Karibien på en måned eller to.

Ikke minst fant Jenny og Jonas jevnaldrende å henge med, det var nesten det viktigste, sa doktoren. Hans vakre kone smilte til ham, for en god far han var. Dette var det smarteste de noen gang hadde gjort. Hun hadde alltid tenkt at de hadde et nært og solid forhold, men nå var det som om forelskelsen blusset opp igjen. «Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten deg», sa han. Så tok han sats og krenget i en elegant bue ned i det lysegrønne vannet.

«Mamma», sa Jenny da de satt i fløyelsmørket den siste kvelden, «denne ferien er virkelig magisk, takk for at dere tok oss med.» Dr Larsen nikket, han kunne ikke vært mer fornøyd, hverken med stedet, kona, barna eller kostnadsnivået.

«Så koselig, vennen, i morgen er den siste dagen», sa hun og smilte lurt. «Siden dere har vært eksemplariske hele denne uken, vil pappa og jeg gjerne spandere en kite-tur på dere.»

Så, mens foreldrene lå på dekk på en kritthvit daycruiser og duppet i det krystallklare karibiske hav, fløy barna høyt over skumtoppene, og det ble en perfekt avslutning på en utsøkt ferie.

Slapset som møtte dem på Gardermoen var ikke nok til å drepe den varme, behagelige episoden. De trillet koffertene i flokk mot inngangspartiet på den herskapelig Ullern-villaen, og Jenny lokket på Minnie, katten sin. Dr Larsen stakk nøkkelen i døren og …

Hva tror du skjer når de åpner døren? Var det noe sted i fortellingen du forventet at noe skulle skje? I så fall hva? Spennende saker, ikke sant? Eller kanskje tvert imot?

Hva er det som mangler?

Jeg blir ikke lei meg hvis du kjedet deg da du leste dette, for jeg har med vilje utelatt noe helt fundamentalt – det som skaper fremdrift, karakterer og scener i en historie, noe de fleste av oss helst unngår i livet, men som er roten til alt godt i dramaturgi – KONFLIKT.

Med konflikt mener vi enhver situasjon som medfører at karakterene våre må ta valg. Når noen blir tvunget til å ta et valg, så vil vi intuitivt stille oss i deres ståsted, og tenke «hva ville jeg gjort» – og dermed leve oss inn i og identifisere oss med karakteren.

Så det beste rådet jeg har til deg som vil stramme opp manus er å spørre deg selv i hver eneste kapittel, sekvens og scene «hvordan kan jeg gjøre dette verre for karakteren min?»