Hva er poenget med testlesere? En testleser er ofte en entusiastisk sjel hvis begeistring fort blir deres akilleshæl. Du, forfatteren, klar for kritikk, insisterer: kom med sannheten, ikke pynt på det, massakrer meg om du vil.

Kari fra økonomi svarer at du skriver like bra som Lunde og Nesbø tilsammen, men jeg skjønte ikke helt slutten.

Broren din er så imponert over at du har skrevet 70 000 ord sammenhengende at han ikke kan finne feil.

Optimistisk henvender du deg til Redaktøren, en profesjonell leser som ikke bare kan peke på svakheter i manus, men også forklare deg hvorfor de er der og hva du kan gjøre med det. Responsen matcher på ingen måte Kari eller bror, kanskje bortsett fra det med slutten.

Så er testlesere bortkastet egomassasje? Selvfølgelig ikke, egomassasje er nødvendig for å orke. Like fullt kan du med et grep gjøre dine testlesere atskillig nyttigere; legg ved en spørreundersøkelse:

Send dem et ark der du skriver alle de tingene du vil de skal se opp for. Be dem lese det FØR de gyver løs på manuset. Be dem fylle det ut etterpå, skriftlig.

Spør dem om alt du er mest redd for å høre: –

Liker du hovedpersonen?

Hva liker du ved hen?

Hva liker du ikke?

– Hvilket er det kjedeligste partiet i boken?

Hvorfor? Andre kjedelige deler?

Hva var vanskelig å tro på? –

Ga starten deg lyst til å lese videre?

– Forsto du slutten?

– Var det lett å lese?

– Var det pompøse setninger?

– Kan du plukke ut en fin passasje? En dårlig?

– Er det noen scener du husker spesielt godt? Hvorfor?

– Syntes du skurken/motstanderen var ond nok?

– Hva ble du lei av?

– Likte du historiens univers?

Osv.

Plutselig har du noe å jobbe med 🙂

Og mens smaken er som baken, så kan flere testlesere bidra til å avsløre tendenser i manus. At en leser ikke liker hovedpersonen betyr ikke all verden, men hvis tre stykker sier det samme, da bør du nok lytte. Sjansen er stor for at vi redaktører vil være enige med dem.